I løpet av 1970-tallet økte kvinnenes yrkesdeltakelse med voldsom fart. Arbeidsmarkedet trengte kvinnenes arbeidskraft, og stadig flere kvinner ønsket lønnet arbeid. Men det er en myte at offentlig velferdspolitikk var en viktig drivkraft bak kvinnenes inntog i yrkeslivet.
I 1973 var det plass til 5 prosent av alle førskolebarn i barnehage. I mange kommuner fantes det nesten ikke plasser. Barnehagedekningen i var den laveste i Norden. Mindre enn 30 prosent av norske småbarn hadde plass i barnehage. Og fortsatt var lengden på fødselspermisjonen den korteste i Norden.
Da arbeidet for å få flere kvinner inn i kommunestyrene begynte på slutten av 1960-tallet, var ønsket om å få politisk flertall for barnehageutbygging en av drivkreftene. Dette var en sak som samlet kvinner på tvers av partigrenser.
Kvinnebevegelsen mente at barna ikke bare skulle ha plass, de skulle også ha et skikkelig sosialt og pedagogisk tilbud i barnehagen – og tilbudet skulle være gratis. Kvinnene støttet de ansattes krav om økte bevilgninger og økt bemanning, og gikk imot en kristen formålsparagraf.
Lov om barnehager ble behandlet i Stortinget våren 1975, og skapte stor debatt. Fra radikalt kvinnehold ble det lagt vekt på et bredt og billig barnehagetilbud. Men det var særlig spørsmålet om kristen formålsparagraf som preget debatten.
Loven møtte stor motstand fra deler av kvinnebevegelsen. Kvinnefronten og Daghjemsaksjonen mente loven ville bety en uthuling av det gamle daghjemstilbudet, ved at den også dekket tilbud som bare var halvdags, noen timer i uka osv. De ville ha heldagstilbud, og fortsatte å kreve «daghjem til alle barn».
I hele landet dannet kvinnefrontgruppene over flere år lokale daghjemsaksjoner hvor de jobbet for å presse politikerne til å bygge ut tilbud. Høsten 1976 ble Daghjemsaksjonen opprettet som en medlemsorganisasjon.
I løpet av 1970-tallet økte kvinnenes yrkesdeltakelse med voldsom fart. Arbeidsmarkedet trengte kvinnenes arbeidskraft, og stadig flere kvinner ønsket lønnet arbeid. Men det er en myte at offentlig velferdspolitikk var en viktig drivkraft bak kvinnenes inntog i yrkeslivet.
I 1973 var det plass til 5 prosent av alle førskolebarn i barnehage. I mange kommuner fantes det nesten ikke plasser. Barnehagedekningen i var den laveste i Norden. Mindre enn 30 prosent av norske småbarn hadde plass i barnehage. Og fortsatt var lengden på fødselspermisjonen den korteste i Norden.
Da arbeidet for å få flere kvinner inn i kommunestyrene begynte på slutten av 1960-tallet, var ønsket om å få politisk flertall for barnehageutbygging en av drivkreftene. Dette var en sak som samlet kvinner på tvers av partigrenser.
Kvinnebevegelsen mente at barna ikke bare skulle ha plass, de skulle også ha et skikkelig sosialt og pedagogisk tilbud i barnehagen – og tilbudet skulle være gratis. Kvinnene støttet de ansattes krav om økte bevilgninger og økt bemanning, og gikk imot en kristen formålsparagraf.
Lov om barnehager ble behandlet i Stortinget våren 1975, og skapte stor debatt. Fra radikalt kvinnehold ble det lagt vekt på et bredt og billig barnehagetilbud. Men det var særlig spørsmålet om kristen formålsparagraf som preget debatten.
Loven møtte stor motstand fra deler av kvinnebevegelsen. Kvinnefronten og Daghjemsaksjonen mente loven ville bety en uthuling av det gamle daghjemstilbudet, ved at den også dekket tilbud som bare var halvdags, noen timer i uka osv. De ville ha heldagstilbud, og fortsatte å kreve «daghjem til alle barn».
I hele landet dannet kvinnefrontgruppene over flere år lokale daghjemsaksjoner hvor de jobbet for å presse politikerne til å bygge ut tilbud. Høsten 1976 ble Daghjemsaksjonen opprettet som en medlemsorganisasjon.