I 1926 vedtok Chokolade og Sukkervarearbeidernes Forening at gifte kvinner skulle vike ved innskrenkninger i arbeidsstokken. I ryggen hadde de både LO og Arbeiderpartiet.
Da sjokoladefabrikken Cloetta ble nedlagt i 1933, og solgt til Norges Kooperative Landsforening, skulle arbeiderne fra Cloetta ha fortrinnsrett ved ansettelse i den nye NKL-bedriften. Ansiennitetsprinsippet skulle følges, og det var fagforeningens oppgave å sende lister over ansatte til den nye ledelsen. På disse listene er navnet til én kvinne strøket ut. Hun var 35 år gammel, og hadde vært ansatt i Cloetta i 12 år. Med tynn blyantstrek står det «ut» og «Gift, mann i arbeide» bak navnet hennes. For henne og andre gifte kvinner spilte det ingen rolle hvor lenge de hadde jobbet på fabrikken, de måtte vike for andre arbeidere.
Det startet som lokale rasjoneringstiltak i perioder med høy arbeidsløshet. Allerede i 1914 hadde typografene fattet vedtak om at gifte kvinner skulle vike plassen for andre som risikerte å bli ledige. Det var ikke noe nytt at kvinner, og da særlig gifte kvinner, hadde en svak posisjon i arbeidslivet. Det nye i 1926 var at det var fagbevegelsens politikk å begrense gifte kvinners deltakelse i arbeidslivet. Fagkongressen i LO hadde året før slått fast at én inntekt per familie burde være tilstrekkelig. I krisetid måtte de gifte kvinnene vise solidaritet, det vil si vike plassen for en arbeidsløs mann eller en ugift kvinne.
Men det var ikke alle kvinner som ville vise en slik solidaritet. På sjokoladefabrikken Freia i Oslo vokste misnøyen blant enkelte kvinner, og i 1936 nektet 18 av 46 gifte kvinner å gi fra seg arbeidet da bedriften skulle kutte 150 stillinger. Det førte til full splid i foreningen. Klubbstyret ba kvinnene om å slutte i jobbene, og arbeiderne på Freia truet med arbeidsstans. Samtidig ble det ført forhandlinger med bedriften for å få sagt opp kvinnene, og diskutert hvorvidt de kunne ekskluderes fra fagforbundet. Men ingenting førte frem. Freia nektet å si opp kvinnene, og kvinnene nektet å gå frivillig. De organiserte seg i stedet i protest mot vedtaket og gikk i allianse med LO-statistikeren Johanne Reutz, som var den fremste talspersonen for gifte kvinners rett til arbeid i LO.
I 1938 ble Freia-spørsmålet behandlet på Fagkongressen i LO. Kongressen holdt muligheten til oppsigelse eller permisjon av gifte kvinner åpen, men bestemte at hvert tilfelle skulle behandles for seg. En kort stund var saken ute av verden. De gifte kvinnene på Freia beholdt sitt arbeid, og LO-kongressens vedtak sikret at de fikk være medlemmer i fagforbundet.
Men saken var ikke død. 9. april kom krigen til Norge og arbeidslivet var igjen under press. Både i LO og hos sjokoladearbeiderne ble det vedtatt at gifte kvinner igjen måtte vike for enslige fram til «normale» forhold igjen inntraff. I 1940 kunne Norsk Nærings- og Nydelsesmiddelarbeiderforbund melde at de hadde «løst spørsmålet» på Freia. Gifte kvinner med menn i arbeid hadde sluttet i jobben mot en godtgjørelse på 350 kroner.
Les Paul Norderud, Formannen i Chokolade og Sukkervarearbeidernes Forening sin begrunnelse av politikken overfor gifte kvinner her. Nilia Sæveraas fortsatte som lærerinne etter at hun giftet seg i 1893. Det vakte forargelse.
I 1975 ble tretten kvinner oppsagt ved Våler Skurlag fordi de var kvinner.
Da Werna Julie Christie giftet seg med Einar Gerhardsen i 1932 sa hun opp stillingen sin i Samvirkelaget: «Werna måtte slutte i jobb da vi giftet oss i 30-årene. Hun hadde en god og fast jobb i Samvirkelaget, og hun hadde nok ikke lyst til å slutte. Hun ble heller ikke sagt opp. Men det var utenkelig at hun kunne fortsette i jobben, hun som var gift med en av partilederne. Mann og kone skulle ikke begge ha jobb når arbeidsløsheten var så stor.» Einar Gerhardsen i Kvinner Selv
I 1926 vedtok Chokolade og Sukkervarearbeidernes Forening at gifte kvinner skulle vike ved innskrenkninger i arbeidsstokken. I ryggen hadde de både LO og Arbeiderpartiet.
Da sjokoladefabrikken Cloetta ble nedlagt i 1933, og solgt til Norges Kooperative Landsforening, skulle arbeiderne fra Cloetta ha fortrinnsrett ved ansettelse i den nye NKL-bedriften. Ansiennitetsprinsippet skulle følges, og det var fagforeningens oppgave å sende lister over ansatte til den nye ledelsen. På disse listene er navnet til én kvinne strøket ut. Hun var 35 år gammel, og hadde vært ansatt i Cloetta i 12 år. Med tynn blyantstrek står det «ut» og «Gift, mann i arbeide» bak navnet hennes. For henne og andre gifte kvinner spilte det ingen rolle hvor lenge de hadde jobbet på fabrikken, de måtte vike for andre arbeidere.
Det startet som lokale rasjoneringstiltak i perioder med høy arbeidsløshet. Allerede i 1914 hadde typografene fattet vedtak om at gifte kvinner skulle vike plassen for andre som risikerte å bli ledige. Det var ikke noe nytt at kvinner, og da særlig gifte kvinner, hadde en svak posisjon i arbeidslivet. Det nye i 1926 var at det var fagbevegelsens politikk å begrense gifte kvinners deltakelse i arbeidslivet. Fagkongressen i LO hadde året før slått fast at én inntekt per familie burde være tilstrekkelig. I krisetid måtte de gifte kvinnene vise solidaritet, det vil si vike plassen for en arbeidsløs mann eller en ugift kvinne.
Men det var ikke alle kvinner som ville vise en slik solidaritet. På sjokoladefabrikken Freia i Oslo vokste misnøyen blant enkelte kvinner, og i 1936 nektet 18 av 46 gifte kvinner å gi fra seg arbeidet da bedriften skulle kutte 150 stillinger. Det førte til full splid i foreningen. Klubbstyret ba kvinnene om å slutte i jobbene, og arbeiderne på Freia truet med arbeidsstans. Samtidig ble det ført forhandlinger med bedriften for å få sagt opp kvinnene, og diskutert hvorvidt de kunne ekskluderes fra fagforbundet. Men ingenting førte frem. Freia nektet å si opp kvinnene, og kvinnene nektet å gå frivillig. De organiserte seg i stedet i protest mot vedtaket og gikk i allianse med LO-statistikeren Johanne Reutz, som var den fremste talspersonen for gifte kvinners rett til arbeid i LO.
I 1938 ble Freia-spørsmålet behandlet på Fagkongressen i LO. Kongressen holdt muligheten til oppsigelse eller permisjon av gifte kvinner åpen, men bestemte at hvert tilfelle skulle behandles for seg. En kort stund var saken ute av verden. De gifte kvinnene på Freia beholdt sitt arbeid, og LO-kongressens vedtak sikret at de fikk være medlemmer i fagforbundet.
Men saken var ikke død. 9. april kom krigen til Norge og arbeidslivet var igjen under press. Både i LO og hos sjokoladearbeiderne ble det vedtatt at gifte kvinner igjen måtte vike for enslige fram til «normale» forhold igjen inntraff. I 1940 kunne Norsk Nærings- og Nydelsesmiddelarbeiderforbund melde at de hadde «løst spørsmålet» på Freia. Gifte kvinner med menn i arbeid hadde sluttet i jobben mot en godtgjørelse på 350 kroner.
Les Paul Norderud, Formannen i Chokolade og Sukkervarearbeidernes Forening sin begrunnelse av politikken overfor gifte kvinner her. Nilia Sæveraas fortsatte som lærerinne etter at hun giftet seg i 1893. Det vakte forargelse.
I 1975 ble tretten kvinner oppsagt ved Våler Skurlag fordi de var kvinner.