Økonomisk uavhengighet og selvforsørgelse var hovedargumenter i kampen om kvinners rett til lønnsarbeid da spørsmålet for alvor ble aktuelt rundt 1870. Kvinner i yrkeslivet brøt med etablerte normer og forestillinger om hva som «sømmet seg». Likevel var det en viss forståelse for at den ugifte kvinnen trengte arbeid til livets opphold. Den gifte kvinnen møtte en helt annen holdning. For henne var det bare én karrierevei – hjemmets.

Tekst: Åse Camilla Skaarer

Denne holdningen til gifte kvinner har vært seiglivet. Først i 1939 ble det i Norge slått fast i lovs form at kvinner ikke kunne avskjediges dersom de inngikk ekteskap. Fram til da var det forventet at kvinner som giftet seg, frivillig sluttet å arbeide – eller de risikerte oppsigelse.

Forbudet mot gifte kvinner var i mange bransjer nådeløst. I 1906 ble det mulighet for dispensasjon for kvinnelige telegraffunksjonærer – men bare med telegrafdirektørens uttrykkelige tillatelse!

«Ti mens den ugifte har anledning til at hvile ut og samle kræfter i sin fritid, maa den gifte derimot vareta sine pligter i hjemmet, som kræver sin fulde hengivelse og arbeidskraft. Dette vil uvægerlig kræve mer og mer permission og svække hendes interesse for etatsarbeidet.» Telegrafbladet, 1913

Flest arbeiderkvinner i jobb

I 1875 var omtrent en tredjedel av alle kvinner over 15 år registrert som yrkesaktive i Norge. Denne andelen økte litt fram til århundreskiftet, for så å falle helt fram til 1960. Husmorens «glansdager» varte i Norge til langt ut på 1970-tallet.

Faktisk lå Norge blant de landene med lavest andel gifte yrkeskvinner til langt ut i 1960-årene – og i 1970 var fortsatt bare hver fjerde kvinne over 15 år yrkesaktiv. I tida fra 1875 og fram til 1910 var bare mellom 4 og 6% av de yrkesaktive kvinnene gift.

Det var i arbeiderklassen flest gifte kvinner var i arbeid: 11 prosent av arbeiderkvinnene i 1875. Selv de arbeiderkvinnene som ikke var yrkesaktive på heltid, vanligvis fabrikkarbeid, måtte ofte trå til med inntektsbringende arbeid «på si´».

For de gifte arbeiderskene innebar det dobbeltarbeid – de skulle både passe jobben på fabrikken, i tillegg til å skjøtte hus og familie. Kvinnene selv drømte nok om å få være hjemme og stelle for familien. Og at «tidsklemma» også var et problem for disse kvinnene, kan ei jente (født 1880) som vokste opp på Grünerløkka fortelle mer om:

«Min pleiemor begynte arbeidet på Seilduksfabrikken da jeg var fire år. Arbeidet begynte klokken seks om morgenen. Frokost fra kl. 8.30-9. Hun kunne ikke komme hjem i løpet av den halvtimen, og jeg var alene til klokken ett, da var det middag. Undertiden kom kona over gangen inn og kledde på meg, men regelen var nok at jeg gikk der og subbet inntil jeg lærte å kle på meg sjøl. Mor hadde skåret noen brødstykker, de lå på en tallerken på kjøkkenbenken.(…)

Om hverdagene spiste mor og jeg sammen slik det kunne falle seg. (…)

Det ble bedre da jeg begynte på skolen. Jeg undervistes fra klokken åtte til tolv. Jeg stormet hjem, fikk satt over en gryte med poteter. Når mor kom springende klokken ett, var de som regel kokte. Hun hadde med seg noen ti-øres pølser, lungemos eller noe annet som var lettvint. Dette hadde hun kjøpt med seg på veien hjem. I all hast kom stekepanna over. Hun slukte den hete maten og sprang igjen. – «Middagshvilen.» var en time. I løpet av den timen skulle mor handle, varme opp maten, spise. Jeg har så mangen gang i moden alder tenkt på mor fra den gangen. Hvilen ble til hesblesende slit.» 
(Thorsen, 1978)

«…hun kan verken sørge for ham eller Børnene»

Blant de kondisjonerte opplevde kvinnene trange rammer for hva som ble ansett som sømmelig og – ikke minst – kvinnelig atferd. Den fine fruens livsoppgave var å bli godt gift, og dernest være en hjemmets kvinne.

I tillegg til å skjøtte sin oppgave som hustru og mor, forbød konvensjonene henne å drive noe som helst slags arbeide utenfor hjemmet. «Fruentimmernetheder» som brodering, klaverspill og kanskje litt lesning – men kun på ettermiddagen! – var det hun kunne fylle tiden sin med.

Selv om virkeligheten fortonet seg ganske annerledes for kvinnene i arbeiderklassen, var heller ikke de unntatt holdningen om at kvinnens egentlige livsoppgave var å sørge for mann og barn. Ut ifra argumentasjonen kan man få inntrykk av at det var mest for egen del at menn ønsket seg en hjemmeværende kone. Dersom kona var i lønnsarbeid, var det ikke måte på hvor galt det kunne gå:

«For Øieblikket er Arbeiderens Hjem naar hans Kone er fabrikarbeiderske, et uhyggelig, snavset Rum; hun kan verken sørge for ham eller Børnene i nogensomhelst Retning, og Følgen heraf bliver, at han tilbringer sin Fritid i slet Selskab og øder sine Penge til Brændevin. Kan man gjengive Børnene deres Moder og Manden hans Hustru, da vil meget være vundet saavel i moralsk som i pekuniær Henseende.» Fra artikkel Om Fabriksvæsenet, Vort Arbeide, 19. september 1885

Gifteforbud

Gifte kvinner var utestengt fra mange av de høytlønte kvinneyrkene – de fikk ikke bli værende i jobben som telegrafistinne, telefonistinne eller som tjenestejente. De samme reglene var ikke like harde når det gjaldt arbeid i fabrikkene.

Men noen typer arbeid ser ut til å ha passet gifte kvinner bedre enn andre. Blant yrkesgrupper med innslag av gifte kvinner, var den største de som drev losji-, hotell- og bevertningsvirksomhet. 17 prosent av disse var gift i 1891, mot bare ni prosent i 1930. For de fleste yrkesgrupper går andelen gifte kvinner tilbake mellom 1891 og 1930.

Gifte kvinner kunne også finne en levevei som selvstendig næringsdrivende innen varehandel. Å drive egen butikk, eller kanskje et lite bakeri, skaffet inntekt til stadig flere gifte kvinner.

En annen yrkesgruppe som fikk høyere andel av gifte kvinner, var lærerinnene. Tidligere var det nesten uhørt at lærerinnen kunne være gift, og det måtte en lovendring til for at kvinnene fikk slippe «gifteforbudet».

Folkeskoleloven av 1889 gjorde ikke forskjell på gifte og ugifte lærerinner, men det var først i 1898 at den første gifte lærerinne ble ansatt i Kristiania. Da hadde det vært offentlig debatt om saken ett års tid i forkant, etter at det ble kjent at skolstyret systematisk utelukket gifte søkere.

LO og Arbeiderpartiets krisepolitikk

Mellomkrigstida ble innledet av en alvorlig og langvarig internasjonal krise høsten 1920 og massearbeidsledigheten grep om seg, både i Norge og andre land. På sitt høyeste var ledigheten her hjemme over 30%.

Med økt masseledighet var det de gifte kvinnene i lønnsarbeid som sto mest utsatt til. I 1925 slo LOs fagkongress fast at én inntekt per familie burde være tilstrekkelig. I praksis betydde det at gifte kvinner skulle holde seg hjemme.

Ledelsen i LO og Arbeiderpartiet mente at gifte kvinner i arbeid skulle gi plass for arbeidsledige menn og ugifte kvinner. Derfor var det heller ingen bønn for Werna da hun giftet seg med Einar Gerhardsen:

«Werna måtte slutte i jobb da vi giftet oss i 30-årene. Hun hadde en god og fast jobb i Samvirkelaget, og hun hadde nok ikke lyst til å slutte. Hun ble heller ikke sagt opp. Men det var utenkelig at hun kunne fortsette i jobben, hun som var gift med en av partilederne. Mann og kone skulle ikke begge ha jobb når arbeidsløsheten var så stor.» Einar Gerhardsen i Kvinner selv, Wiig, 1984.

LO fastslår lik rett til lønnsarbeid

Det var en utbredt forståelse for denne innskrenkingen av gifte kvinners rett til lønnet arbeid. Masseledigheten betydde stor nød, og LO og Arbeiderpartiets ”krisepolitikk” fikk av den grunn også tilslutning fra mange kvinner. Etter hvert ble det likevel klart at gifte kvinner i ganske liten grad la beslag på arbeidsplasser som menn ellers ville tatt.

I 1936 vedtok LO at retten til arbeid skulle være lik for alle – menn og kvinner – og enten de var gift eller ei. Forslaget om å nekte gifte kvinner lønnsarbeid ble tatt opp igjen på LOs fagkongress i 1938, men denne gangen ble forslaget avvist. Dermed så det ut til at gifte kvinners rett til lønnsarbeid endelig var slått fast – én gang for alle.

Husmoridealet i 1950-årene

De glade 1950-årene brakte likevel med seg et kraftig tilbakeskritt for arbeidet for like rettigheter for menn og kvinner. I den tidlige etterkrigstida ble det en prioritert oppgave å få alle menn i arbeid, og igjen var det de gifte kvinnene som fikk stille bakerst i køen. Idealet ble kjernefamilien, med mannen som hovedforsørger. Kvinnen ble henvist til rollen som hjemmets arbeider. Husmoridealet ble dyrket i reklame og ukeblader.

I etterkrigsårene var det få som tok til orde for at kvinnene måtte komme seg ut i arbeidslivet. Snarere tvert imot. Kravet lød at lønningene skulle være så store at mannen hadde råd til å ha kona hjemme. Antallet gifte yrkeskvinner var i 1950 på beskjedne 39 000. Norge lå rett og slett på jumboplass med antall gifte kvinner i arbeidslivet til langt inn på 1960-tallet!

Gifte yrkeskvinner i dag

I dag er alle formelle hindringer borte for kvinner som ønsker å arbeide, enten de er gift eller ikke. Fortsatt er flere menn enn kvinner i arbeid, selv om forskjellene i dag er langt mindre enn de var før. Og fortsatt er det sånn at kvinner oftere enn menn går ned til deltid, eller er hjemme i perioder mens barna er små. Den veksten som har vært i kvinners yrkesdeltaking, har vært vekst i deltidsarbeid.

Andelen i dag av alle kvinner som er yrkesaktive ligger på 81 prosent i aldersgruppen 25 til 54 år, mens andelen av alle menn som er yrkesaktive ligger på 89 prosent i samme aldersgruppe. Både for kvinner og menn har disse tallene holdt seg stabile de siste årene.

Kvinner har åtte timer mindre gjennomsnittlig avtalt arbeidstid enn menn i uka. Kvinner har en gjennomsnittlig avtalt arbeidstid på vel 30 timer i uken. Til sammenlikning har menn 38 timer.
Likestillingsbarometeret, 2002.

Gifte kvinner i dag møter ikke de samme holdningene som for bare noen få tiår tilbake, men det er som regel kvinnene som ”velger” deltid for at familiens hverdagskabal skal gå opp. Norske kvinner velger også fortsatt tradisjonelt i sitt yrkesvalg, mange med den begrunnelsen at de såkalte ”kvinneyrkene” er lette å kombinere med familieliv og små barn. Kvinner velger offentlig sektor framfor privat sektor – og langt færre kvinner enn menn har lederjobber.

Rett til heltidsarbeid

Deltid er i dag ofte løsningen for gifte kvinner når alternativene er enten heltid eller ikke å jobbe i det hele tatt. Deltid kan være et bra alternativ i kortere perioder, men arbeidsgiveres omfattende bruk av deltid kan også representere et problem, dersom det blir vanskelig for de som ønsker det, å få heltidsstilling. For sykepleierne kan arbeidsgivernes utstrakte bruk av deltid være et hinder i yrkesutøvelsen. Likestillingsombudet har tatt tak i problemet med ufrivillig deltid. Bakgrunnen er opplysninger om at kvinner i deler av helse- og omsorgssektoren har vansker med å få heltidsarbeid.

Mange sykepleiere som ønsker å arbeide heltid tvinges i dag til å arbeide deltid. Norsk Sykepleierforbund advarer mot den omfattende bruken av deltid i helsevesenet og mener at alle sykepleiere som ønsker det, må ansettes i heltidsstillinger. I dag er ikke dette tilfelle, og sykehusene lyser ut ”stillinger” helt nede i 6-7%.

Likestillingsombudet mener mulighet til heltidsarbeid er en grunnleggende rettighet og en forutsetning for kvinners økonomiske selvstendighet. Helseforetakene må redegjøre for omfanget av deltidsarbeid, behov for heltidsstillinger og eventuelle tiltak som er iverksatt for å begrense deltidsbruken.