Rengjøring er et nesten rent kvinneyrke. I 1970 var kvinneandelen i yrket på 94,8 prosent, i 2000 var den på 90,9 prosent. Yrket er fysisk krevende, og har alltid vært et utpreget lavstatus- og lavtlønnsyrke. Tidlig uføretrygd er vanlig blant rengjøringsarbeidere
Da rengjøringsarbeiderne streiket kom direktørene for å bære søppel.
I 1974 gikk 776 rengjøringsarbeidere ut i streik. Det skulle fort vise seg å få store konsekvenser på mange arbeidsplasser. Etter åtte dager hadde nær 25 000 arbeidere fått permisjonsvarsel eller beskjed om å ta ferie. Arbeidsplassene grodde igjen av møkk og søppel, de sanitære forholdene gjorde det helsefarlig for folk å gå på jobben.
I lønnsoppgjøret i 1974 gikk Norsk Arbeidsmandsforbund (N.A.F.) inn for å gi rengjøringsassistentene i privat sektor et lønnsløft. Kravet var å bringe lønnsnivået opp til gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Det møtte de liten forståelse for hos arbeidsgiverne, forhandlingene ble brutt og fra midnatt 11. juni var streiken et faktum. Budskapet fra fagforbundet var klart: ikke en søppelkasse skulle tømmes.
I 1974 var timelønna i rengjøringsbyråene kr. 11,91, mens rengjøring i bedriftenes egen regi ble betalt med kr. 11,61. Samtidig viste statistikken at mannlige industriarbeidere i gjennomsnitt hadde kr. 18,30 pr. time.
«En må bare la skitten gro. Uansett hvilken arbeidsplass en arbeider ved, er det streikebryteri å gjøre jobben til rengjøringshjelpene der. Med andre ord – la vaskefilla ligge.» Øystein Larsen, formann i Norsk Arbeidsmandsforbund, Sunnmøre Arbeideravis 13. juni
Kvinnene hadde aldri vært i streik før. Men de visste hva de skulle gjøre. Det ble dannet streikekomiteer og organisert streikevakter. Støtten på arbeidsplassene var massiv. I Aftenposten stilte de organiserte kvinnene opp som streikevakter grytidlig fra første dag. Den grafiske klubben gjorde det klart overfor arbeidsgiveren at de ikke ville akseptere uorganiserte som gjorde reint under streiken, og varslet sympatiaksjoner med de streikende.
Etter få dager var ledelsen i Aftenposten fortvilet. Brannfarlig søppel hopet seg opp i hver etasje. Ledelsen tilkalte Oslo Brannvesen, men de ville ikke blande seg i streiken. Avisen fikk ordne opp i dette, eventuelt sette ut ekstravakter. Heller ikke vaktmesteren ville fjerne noe. Maria Fossum, nestformann og sekretær i rengjøringsklubben i Aftenposten forteller: «Fredag kveld gikk streikevaktene hjem. Men da klokka nærmet seg ni om kvelden kom telefon fra sekretæren i den grafiske klubben: ‘Maria, du må komme. Nå skjer det saker og ting her på huset.’» Maria Fossum dro ned på huset sammen med kassereren i klubben: «Da så vi en direktør, en redaktør og storsjefen Nagell-Erichsen bærende på søppelsekker som de skulle sette i det brannsikre rommet i kjelleren. Når de så oss slapp de alt de hadde.» I mellomtiden hadde grafisk gjort det klart at dersom ikke søplet fikk stå, ville lørdagsutgaven neste morgen bli sterkt forsinka.
Også i industrien merket de følgene av streiken. Permisjonsvarslene ble sendt ut i tusentall ved flere store bedrifter der renholdet var brutt sammen. En av disse bedriftene var Hydro på Rjukan der 700 ansatte fikk tilsendt permisjonsvarsel.
Her var Alfhild Johnsen formann i rengjøringsklubben: «Så lenge rengjøringsassistenter streiker vil det ikke bli løftet en vaskeklut eller tømt en eneste papirkurv ved Hydroanleggene på Rjukan», kunne hun fortelle til lokalavisa Rjukan Arbeiderblad. På Rjukan var streiken hundre prosent effektiv. De ansatte ved Hydro støttet arbeidsnedleggelsen og sørget for at ingen gjorde streikebryterarbeid.
«Vaskekonene» og «rengjøringsarbeiderskene» var blant de første kvinner som dannet fagforening i Norge, med sin Kristiania Vask- og Rengjøringskvinners forening, stiftet 29. april 1901 i Kristiania Arbeidersamfunn. Møtet kom i stand etter intens forhåndsagitasjon, og foreningen hadde 8 medlemmer fra starten. Nyorganisering var vanskelig fordi kvinnene var spredt på en mengde forskjellige arbeidsplasser i private hjem, på kontorer, skoler osv.
Streiken ble en seier for Arbeidsmandsforbundet. Etter 16 dager møttes partene igjen, og nå måtte arbeidsgiverne gi etter. Timelønnen gikk opp til 16 kroner timen, og tilleggene for overtid og søndagsarbeid ble øket. Rengjøringspersonalet gikk over fra arbeid på akkord til fast timelønn. Forbundet fikk en strøm av nye medlemmer.
Streiken ga også rengjøringsarbeiderne ny verdighet. Tone Rossland, 63 år, hadde arbeidet 14 år på Kristiansand Mekaniske Verksted. Hun var en av tre organiserte renholdere. Da de la ned arbeidet holdt 700 øvrige ansatte på å bli permittert. Rossland forteller: «Nå har jeg knyttet nevene og tar et nytt tak. Vi var bare vaskekjerringer på folkemunne, men vaskekjerringer har også makt. Vi har fått respekt, og jeg tror også at jeg vurderer meg sjøl litt høyere nå. Ikke at jeg er uerstattelig, men de kan ikke være uten vårt arbeid. Tenkt at vi tre hadde slik styrke.»
Rengjøring er et nesten rent kvinneyrke. I 1970 var kvinneandelen i yrket på 94,8 prosent, i 2000 var den på 90,9 prosent. Yrket er fysisk krevende, og har alltid vært et utpreget lavstatus- og lavtlønnsyrke. Tidlig uføretrygd er vanlig blant rengjøringsarbeidere
Da rengjøringsarbeiderne streiket kom direktørene for å bære søppel.
I 1974 gikk 776 rengjøringsarbeidere ut i streik. Det skulle fort vise seg å få store konsekvenser på mange arbeidsplasser. Etter åtte dager hadde nær 25 000 arbeidere fått permisjonsvarsel eller beskjed om å ta ferie. Arbeidsplassene grodde igjen av møkk og søppel, de sanitære forholdene gjorde det helsefarlig for folk å gå på jobben.
I lønnsoppgjøret i 1974 gikk Norsk Arbeidsmandsforbund (N.A.F.) inn for å gi rengjøringsassistentene i privat sektor et lønnsløft. Kravet var å bringe lønnsnivået opp til gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Det møtte de liten forståelse for hos arbeidsgiverne, forhandlingene ble brutt og fra midnatt 11. juni var streiken et faktum. Budskapet fra fagforbundet var klart: ikke en søppelkasse skulle tømmes.
I 1974 var timelønna i rengjøringsbyråene kr. 11,91, mens rengjøring i bedriftenes egen regi ble betalt med kr. 11,61. Samtidig viste statistikken at mannlige industriarbeidere i gjennomsnitt hadde kr. 18,30 pr. time.
Kvinnene hadde aldri vært i streik før. Men de visste hva de skulle gjøre. Det ble dannet streikekomiteer og organisert streikevakter. Støtten på arbeidsplassene var massiv. I Aftenposten stilte de organiserte kvinnene opp som streikevakter grytidlig fra første dag. Den grafiske klubben gjorde det klart overfor arbeidsgiveren at de ikke ville akseptere uorganiserte som gjorde reint under streiken, og varslet sympatiaksjoner med de streikende.
Etter få dager var ledelsen i Aftenposten fortvilet. Brannfarlig søppel hopet seg opp i hver etasje. Ledelsen tilkalte Oslo Brannvesen, men de ville ikke blande seg i streiken. Avisen fikk ordne opp i dette, eventuelt sette ut ekstravakter. Heller ikke vaktmesteren ville fjerne noe. Maria Fossum, nestformann og sekretær i rengjøringsklubben i Aftenposten forteller: «Fredag kveld gikk streikevaktene hjem. Men da klokka nærmet seg ni om kvelden kom telefon fra sekretæren i den grafiske klubben: ‘Maria, du må komme. Nå skjer det saker og ting her på huset.’» Maria Fossum dro ned på huset sammen med kassereren i klubben: «Da så vi en direktør, en redaktør og storsjefen Nagell-Erichsen bærende på søppelsekker som de skulle sette i det brannsikre rommet i kjelleren. Når de så oss slapp de alt de hadde.» I mellomtiden hadde grafisk gjort det klart at dersom ikke søplet fikk stå, ville lørdagsutgaven neste morgen bli sterkt forsinka.
Også i industrien merket de følgene av streiken. Permisjonsvarslene ble sendt ut i tusentall ved flere store bedrifter der renholdet var brutt sammen. En av disse bedriftene var Hydro på Rjukan der 700 ansatte fikk tilsendt permisjonsvarsel.
Her var Alfhild Johnsen formann i rengjøringsklubben: «Så lenge rengjøringsassistenter streiker vil det ikke bli løftet en vaskeklut eller tømt en eneste papirkurv ved Hydroanleggene på Rjukan», kunne hun fortelle til lokalavisa Rjukan Arbeiderblad. På Rjukan var streiken hundre prosent effektiv. De ansatte ved Hydro støttet arbeidsnedleggelsen og sørget for at ingen gjorde streikebryterarbeid.
Streiken ble en seier for Arbeidsmandsforbundet. Etter 16 dager møttes partene igjen, og nå måtte arbeidsgiverne gi etter. Timelønnen gikk opp til 16 kroner timen, og tilleggene for overtid og søndagsarbeid ble øket. Rengjøringspersonalet gikk over fra arbeid på akkord til fast timelønn. Forbundet fikk en strøm av nye medlemmer.
Streiken ga også rengjøringsarbeiderne ny verdighet. Tone Rossland, 63 år, hadde arbeidet 14 år på Kristiansand Mekaniske Verksted. Hun var en av tre organiserte renholdere. Da de la ned arbeidet holdt 700 øvrige ansatte på å bli permittert. Rossland forteller: «Nå har jeg knyttet nevene og tar et nytt tak. Vi var bare vaskekjerringer på folkemunne, men vaskekjerringer har også makt. Vi har fått respekt, og jeg tror også at jeg vurderer meg sjøl litt høyere nå. Ikke at jeg er uerstattelig, men de kan ikke være uten vårt arbeid. Tenkt at vi tre hadde slik styrke.»