I norsk kvinnehistorie vil 1889 alltid stå som et merkeår. Det var året arbeiderskene ved Bryn og Grønvold fyrstikkfabrikk spontant la ned arbeidet i protest mot umenneskelige arbeidsforhold og lav lønn og dannet fagforening.
Etter seks ukers streik måtte de gå tilbake til arbeidet uten å få sine krav innfridd, men fagforeningen ble et varig resultat og ga opptakten til at kvinner kunne begynne å organisere seg.
De første politiske kvinneforeninger med utspring i arbeiderbevegelsen, var Bergen Kvindelige Arbeiderforeningen i 1894 og Arbeiderpartiets Kvindeforening i Kristiania stiftet året etter, i 1895. Den siste ble dannet med det uttalte formål å støtte Det forenede Norske Arbeiderparti som ble stiftet allerede i 1887.
Arbeiderpartiets Kvindeforening hadde også som mål å bidra til å organisere kvinner på fabrikkene og arbeide for arbeidslivsreformer som innføring av 8-timersdagen. I 1901 gikk foreningen sammen med fem kvinnelige fagforeninger og dannet Arbeiderpartiets Kvindeforbund. Fram mot 1907 fikk forbundet hovedsakelig tilslutning fra kvinnelige fagforeninger. Antallet foreninger var da steget til 14, med 700 medlemmer.
Fra og med 1905 forsterket LO sitt arbeid blant kvinnene, og de kvinnelige fagforeningene trakk seg etter hvert ut av Kvindeforbundet og meldte seg inn i LO.«Vi kvinner er i dag lik null når det gjelder deltagelse i samfunnets funksjoner. Og det er vår egen skyld at vi ikke klarer å hevde oss og vår stilling. Så lenge kvinnene ikke bygger opp de sterke organisasjoner som skal til for å bety noe, blir det ikke annerledes. Det mannssamfunn vi har i dag bygger på makt. De som er de fleste og sterkeste styrer. Vi har nå i løpet av kort tid hatt 2 verdenskriger, skapt av dette mannssamfunnet. Hvor lenge vil det vare før kvinnene tar fatt på den oppgave å gjøre samfunnet til et hjem for mennesker?»
Gitta Jønsson, Troms Arbeiderpartis kvinneforening, 1946
I norsk kvinnehistorie vil 1889 alltid stå som et merkeår. Det var året arbeiderskene ved Bryn og Grønvold fyrstikkfabrikk spontant la ned arbeidet i protest mot umenneskelige arbeidsforhold og lav lønn og dannet fagforening.
Etter seks ukers streik måtte de gå tilbake til arbeidet uten å få sine krav innfridd, men fagforeningen ble et varig resultat og ga opptakten til at kvinner kunne begynne å organisere seg.
De første politiske kvinneforeninger med utspring i arbeiderbevegelsen, var Bergen Kvindelige Arbeiderforeningen i 1894 og Arbeiderpartiets Kvindeforening i Kristiania stiftet året etter, i 1895. Den siste ble dannet med det uttalte formål å støtte Det forenede Norske Arbeiderparti som ble stiftet allerede i 1887.
Arbeiderpartiets Kvindeforening hadde også som mål å bidra til å organisere kvinner på fabrikkene og arbeide for arbeidslivsreformer som innføring av 8-timersdagen. I 1901 gikk foreningen sammen med fem kvinnelige fagforeninger og dannet Arbeiderpartiets Kvindeforbund. Fram mot 1907 fikk forbundet hovedsakelig tilslutning fra kvinnelige fagforeninger. Antallet foreninger var da steget til 14, med 700 medlemmer.
Fra og med 1905 forsterket LO sitt arbeid blant kvinnene, og de kvinnelige fagforeningene trakk seg etter hvert ut av Kvindeforbundet og meldte seg inn i LO.«Vi kvinner er i dag lik null når det gjelder deltagelse i samfunnets funksjoner. Og det er vår egen skyld at vi ikke klarer å hevde oss og vår stilling. Så lenge kvinnene ikke bygger opp de sterke organisasjoner som skal til for å bety noe, blir det ikke annerledes. Det mannssamfunn vi har i dag bygger på makt. De som er de fleste og sterkeste styrer. Vi har nå i løpet av kort tid hatt 2 verdenskriger, skapt av dette mannssamfunnet. Hvor lenge vil det vare før kvinnene tar fatt på den oppgave å gjøre samfunnet til et hjem for mennesker?»
Gitta Jønsson, Troms Arbeiderpartis kvinneforening, 1946