I 50-årene fikk Norsk Kvinnesaksforening slutt på den såkalte samskatten, som gjorde at det ikke lønte seg for gifte kvinner å ha lønnet arbeid. Samskatten ble innført i 1921, og gjorde det ekstra vanskelig for gifte kvinner å ta seg lønnet arbeid.
Skatteordningen fra 1921 virket som en direkte hindring for yrkesdeltakelse blant gifte kvinner i Norge. Ordningen fungerte slik at begge ektefellenes lønn ble lagt sammen før skatten ble trukket fra. Dette var en ordning som ikke oppmuntret til å ha to inntekter i en husholdning.
Samskatten bekreftet også det rådende synet om at kvinnens lønn kom på toppen av mannens – som en liten bi-inntekt, og slik at hun dermed fikk den mest progressive delen av skatten. Det betydde at det ikke var så mye igjen av hennes lønn, om man regnet reiseutgifter, utgifter til barnepass og andre utlegg med det å være ute i lønnsarbeid.
I 1946 tok Norsk Kvinnesaksforening opp arbeidet med å analysere virkningene av ektefellebeskatningen og kjempe for å få opphevet felleslikningen av ektefellers inntekt og formue.«En hustru som har inntekt av eget arbeide beskattes etter denne lovbestemmelse ikke som selvstendig individ, men som appendix til mannen.»
Margarete Bonnevie i boka ”Patriarkatets siste skanse, 1948
Først i 1959 ble det foretatt visse lettelser på samskatten, og fra 1969 ble det adgang for ektefeller til å bli liknet hver for seg. Fortsatt så sent som i 1974 var det de som advarte kvinner mot å ta seg arbeid – lønte seg gjorde det iallfall ikke!«Et spørsmål som ofte dukker opp, er om det ”lønner seg” for en gift kvinne å arbeide. […] Dette har sammenheng med at en gift person blir lignet i kl. 2 dersom hans ektefelle er uten inntekt eller bare har en beskjeden inntekt, mens han og ektefellen blir lignet i kl. 1 dersom de begge har inntekter. Skatteklasse 2 har en lempeligere progresjonsskala enn kl. 1, og det betyr at ektemannen får høyere skatt dersom hans kone går ut i arbeidslivet og får egne inntekter. Jo høyere inntekt mannen har, jo mer lønner det seg for ektefellene at hans kone ikke har egne inntekter.»
Håndbok for norske kvinner, Oslo 1974.
I 50-årene fikk Norsk Kvinnesaksforening slutt på den såkalte samskatten, som gjorde at det ikke lønte seg for gifte kvinner å ha lønnet arbeid. Samskatten ble innført i 1921, og gjorde det ekstra vanskelig for gifte kvinner å ta seg lønnet arbeid.
Skatteordningen fra 1921 virket som en direkte hindring for yrkesdeltakelse blant gifte kvinner i Norge. Ordningen fungerte slik at begge ektefellenes lønn ble lagt sammen før skatten ble trukket fra. Dette var en ordning som ikke oppmuntret til å ha to inntekter i en husholdning.
Samskatten bekreftet også det rådende synet om at kvinnens lønn kom på toppen av mannens – som en liten bi-inntekt, og slik at hun dermed fikk den mest progressive delen av skatten. Det betydde at det ikke var så mye igjen av hennes lønn, om man regnet reiseutgifter, utgifter til barnepass og andre utlegg med det å være ute i lønnsarbeid.
I 1946 tok Norsk Kvinnesaksforening opp arbeidet med å analysere virkningene av ektefellebeskatningen og kjempe for å få opphevet felleslikningen av ektefellers inntekt og formue.«En hustru som har inntekt av eget arbeide beskattes etter denne lovbestemmelse ikke som selvstendig individ, men som appendix til mannen.»
Margarete Bonnevie i boka ”Patriarkatets siste skanse, 1948
Først i 1959 ble det foretatt visse lettelser på samskatten, og fra 1969 ble det adgang for ektefeller til å bli liknet hver for seg. Fortsatt så sent som i 1974 var det de som advarte kvinner mot å ta seg arbeid – lønte seg gjorde det iallfall ikke!«Et spørsmål som ofte dukker opp, er om det ”lønner seg” for en gift kvinne å arbeide. […] Dette har sammenheng med at en gift person blir lignet i kl. 2 dersom hans ektefelle er uten inntekt eller bare har en beskjeden inntekt, mens han og ektefellen blir lignet i kl. 1 dersom de begge har inntekter. Skatteklasse 2 har en lempeligere progresjonsskala enn kl. 1, og det betyr at ektemannen får høyere skatt dersom hans kone går ut i arbeidslivet og får egne inntekter. Jo høyere inntekt mannen har, jo mer lønner det seg for ektefellene at hans kone ikke har egne inntekter.»
Håndbok for norske kvinner, Oslo 1974.