Under arbeidsledighetskrisen i mellomkrigstiden oppsto spørsmålet om gifte kvinner burde tas ut av lønnet arbeid for å gi plass for arbeidsledige menn og ugifte kvinner.
Begrensningen av arbeid for gifte kvinner ble først vedtatt på LOs Fagkongress i 1925. I 1928 kom saken opp til bred, offentlig debatt for første gang, da Arbeiderpartiet gikk inn for å begrense gifte kvinners adgang til arbeid i Oslo Kommune. Dette førte til en konfrontasjon med kommunister, ikke-sosialistiske kvinneorganisasjoner og til dels også med de borgelige partiene på den ene siden og Arbeiderpartiet på den andre.
I 1925 gjorde LO følgende vedtak på Fagkongressen: «Fagkongressen pålegger de fagorganiserte arbeidere og dets tillitsmenn, å motarbeide at det, i sådanne hjem hvor det ikke er nødvendig for familiens eksistens, at både mann og hustru tar fast arbeide».
I 1930-årene førte politikken til åpen konflikt innefor LO og DNA selv, særlig blant kvinnene som naturlig nok var mest opptatt av dette spørsmålet. I 1933 vedtok Arbeiderpartiets Landskvinnekonferanse en forsiktig protest mot begrensingen av lønnet arbeid for gifte kvinner. Protesten ble ikke tatt til følge, for i 1935 gjorde Arbeiderpartiets landsstyre et vedtak om begrensing av ektefellers arbeid.
Men fra 1933 av hadde motstanden mot politikken vokst blant kvinnene. På den nye Landskvinnekonferansen i 1936 ba de Landsstyret om å oppheve sitt vedtak. Ved årsskiftet 1936/1937 gjorde så både LO og Arbeiderpartiet et nytt vedtak som opphevet de tidligere vedtak om saken.
Enda var ikke striden om kvinnearbeidet over. Saken kom opp igjen på Fagkongressen i 1938. I 1939 gikk samvirkelaget i Oslo til Høyesterett mot en kvinne som ville beholde sitt arbeid etter giftemål. Da okkupasjonen så kom med nye usikre tider ble begrensing av lønnsarbeid for gifte kvinner igjen innført i flere fagforbund, og LO tok saken opp til ny vurdering.
Under arbeidsledighetskrisen i mellomkrigstiden oppsto spørsmålet om gifte kvinner burde tas ut av lønnet arbeid for å gi plass for arbeidsledige menn og ugifte kvinner.
Begrensningen av arbeid for gifte kvinner ble først vedtatt på LOs Fagkongress i 1925. I 1928 kom saken opp til bred, offentlig debatt for første gang, da Arbeiderpartiet gikk inn for å begrense gifte kvinners adgang til arbeid i Oslo Kommune. Dette førte til en konfrontasjon med kommunister, ikke-sosialistiske kvinneorganisasjoner og til dels også med de borgelige partiene på den ene siden og Arbeiderpartiet på den andre.
I 1925 gjorde LO følgende vedtak på Fagkongressen: «Fagkongressen pålegger de fagorganiserte arbeidere og dets tillitsmenn, å motarbeide at det, i sådanne hjem hvor det ikke er nødvendig for familiens eksistens, at både mann og hustru tar fast arbeide».
I 1930-årene førte politikken til åpen konflikt innefor LO og DNA selv, særlig blant kvinnene som naturlig nok var mest opptatt av dette spørsmålet. I 1933 vedtok Arbeiderpartiets Landskvinnekonferanse en forsiktig protest mot begrensingen av lønnet arbeid for gifte kvinner. Protesten ble ikke tatt til følge, for i 1935 gjorde Arbeiderpartiets landsstyre et vedtak om begrensing av ektefellers arbeid.
Men fra 1933 av hadde motstanden mot politikken vokst blant kvinnene. På den nye Landskvinnekonferansen i 1936 ba de Landsstyret om å oppheve sitt vedtak. Ved årsskiftet 1936/1937 gjorde så både LO og Arbeiderpartiet et nytt vedtak som opphevet de tidligere vedtak om saken.
Enda var ikke striden om kvinnearbeidet over. Saken kom opp igjen på Fagkongressen i 1938. I 1939 gikk samvirkelaget i Oslo til Høyesterett mot en kvinne som ville beholde sitt arbeid etter giftemål. Da okkupasjonen så kom med nye usikre tider ble begrensing av lønnsarbeid for gifte kvinner igjen innført i flere fagforbund, og LO tok saken opp til ny vurdering.